Startfeltet er fullpakket med adrealin. Starten går og nå er det bare å holde sitt eget tempo. Ikke prøve å henge seg på de beste. Det er tunge bakker oppover til første mellomtid, Skramstadsætra. Men holder pulsen nede og fokuserer. Over et par topper og så bærer det nedover mot Kvarstad. Det er langt, men de første 27 km går egentlig greit. Alt tatt i betraktning.
En liten matpause, fylle opp og samle krefter. Må smøre på litt ekstra med feste. Det er nye motbakker i vente. Motbakker der mange tidligere har gitt tapt. Men med ny energi, fremdeles fokus på puls og eget tempo - det går. Det er tøft nå. En barriere er på vei til å brytes. Så langt på ski har aldri mine bein bært meg. Ei heller prøvd. Hver kilometer er egentlig en kamp, men det handler om å ta steg for steg. Eller fraspark for frasprak, stavtak for stavtak.
Endelig, toppen er nådd. Sjusjøen. Nå er det bare 14 km igjen. 14 lette km. Men med tunge bein krever det ekstra konsentrasjon i utforbakkene. Løpere presser på bakfra, tøffere utforkjørere. Best å holde til høyre. Sekken, på 3,5 kg, har plutselig doblet vekten. Kjennes det ut som. Men nå er det bare å holde ut. Stake det en kan, kjempe seg opp de små bakkene som kommer. Litt fiskebein blir det. Feste begynner å bli dårlig, men nå er det bare å gå på vilje og mot.
Og endelig. Birkebeinerstadion åpenbarer seg. En merkelig blanding av følelser: utmattelse, lettelse, smerte og glede. Jeg forsøker å spurte, men det går ikke fort. Målstreken passeres - godt under 7 timer. Under 7 timer!! Det er langt bedre enn forventet. Årets birkebeinerrenn er over. Lykke!
Ja slik kunne det gått. Om ikke rennet hadde blitt avbrutt.
2 comments:
Var jo synd det der :-( Men da er det vel bare å begynne å grue seg til neste år isteden :-)
Hanso
Et par dager og så er fokus der. Nå må jeg trøstedrikke. Godt med en kartong rødvin ;)
Post a Comment