En smaksprøve på amerikansk service

Vi gikk mot gaten passe nervøse med boardingkort og bagasje med destinasjon Brussel - ikke Phoenix. Ved gaten opplyser de om at vi må hente bagasjen, gå ut på hovedterminalen og sjekke inn på nytt i Brussel. Kø og problemer med sen innsjekking ser ut til å ligge foran oss.

Flyet blir selvfølgelig forsinket og med dårlig tid til neste flyavgang passet dette svært dårlig. Vår første redningsmann, la oss kalle han Helmut, starter mølla. Før vi lander forteller Helmut at bagasjen vil bli transportert direkte til flyet og vi kan gå rett til gaten for å få skrevet ut boardingkort. Men Helmut ber oss gå innom servicedesken til AA for å sjekke at bagasjen er under kontroll.

Vår nye venninne i servicedesken i Brussel vet hvem vi er når vi kommer. ”åddlend” sier hun og bekrefter at bagasjen er under kontroll. Men vi har dårlig tid og hun ber oss skynde oss til gaten (… og vi lurer på hva som hadde skjedd om vi skulle sjekket inn bagasjen på nytt). På gaten får vi etter hvert forståelse at et helt apparat har vært involvert. Fra han som skriver ut boardingkortene, som etter noen telefoner og misforståelser får bekreftet at bagasjen er på plass, til venninnen som bekrefter at hennes venninne personlig har hentet bagasjen og sørget for at det kommer med flyet.

For de fleste er dagen knapt begynt hjemme – klokken er bare 10. Men for oss har det allerede vært 6 timer i uvisse. Kommer vi til USA i det hele tatt? Og hva skjer med bagasjen vår?

Vi ankommer USA og Chicago. Flyet er i rute og alt ser ut til å ordne seg. Men passkontrollen tar sin tid. Bagasjen vår er ankommet med håndskrevne tags og vi kommer oss gjennom tollen. Da er det bare transfer av oss selv og bagasje til Phoenix igjen.

De håndskrevne taggene holder ikke og nok en kø for å sjekke inn bagasjen. Det går bare 5-6 minutter, men når vi kommer frem er løpet kjørt. Vi er 5 minutter for sent ute til at bagasjen kan sendes med flyet (noe som for øvrig kan ha blitt gjort i følge han på gaten). Men løper kan vi rekke flyet og komme oss til Phoenix og plukke opp leiebilen, ellers blir vi booket om til neste fly.

Da er det bare å løpe. Først til toget, som skal føre oss til riktig terminal, der det blir litt venting. Så videre fra toget til sikkerhetskontrollen. Vi snakker med vaktene som sender oss foran over 100 personer. Men det er flere foran oss og med litt godsnakking kommer vi oss forbi resten.

Så løper vi videre til gate K16 som vi har fått opplyst fra AA. Andpustne ankommer vi gaten og der er det et fly som skal til Atlanta. Ops – gaten ser ut til å være endret. Over høytalerne hører vi ”Last call for Phoenix” og vi løper tilbake til nærmeste oversiktstavle. H17 står det – som er langt fra K16. Vi fortsetter slalomløping til gaten i håp om å rekke det. Steffen tar fra mot slutten og rekker det nesten. Døren er akkurat lukket og flyet rygger ut når mannen i skranken ringer for å få oss med.

Svette står vi igjen og må vente til neste fly. Det ble en mørk og lang kjøretur, og vi ankommer Grand Canyon 30 timer etter vi dro hjemmefra.